10:24 - 13. april 2021

Hensynet til å kontrollere sykdommen styrer samfunnet

Det tok mindre enn ett år: Rettsstaten er underordnet smittevernstaten, skriver Hans Petter Graver.

Regjeringen styrer samfunnet og stenger ned og lukker opp, nasjonalt og regionalt, uten åpne konsultasjoner med andre enn helsemyndighetene, skriver Hans Petter Graver. Her: I januar stengte Vinmonopolet på CC Vest i Oslo, etter at regjeringen kom med nye tiltak som følge av utbruddet av mutert koronavirus i Norde Follo og Oslo. Foto: Jil Yngland / NTB 

Fremtiden mange fryktet for et år siden er her alt. Under ett år tok det å transformere Norge fra en demokratisk rettsstat til en dobbeltstat der rettsstaten er underordnet smittevernstaten.

Da pandemien traff landet, ble mye snudd på hodet. Flertallet merket ikke så mye viruset  selv, som myndighetenes kamp mot det. Regler og rutiner som har vært selvsagte, ble feid til side. Samfunnet ble stengt ned av helsemyndighetene med helsestatsrådens og statsministerens velsignelse, i strid med Grunnlovens krav om at viktige beslutninger skal treffes av regjeringen.

Regjeringen forberedte og førte forhandlinger med partigrupper på Stortinget om en lov som skulle gi den fullmakter av hittil ukjent omfang til å styre samfunnet. Dette skjedde i hemmelighet. Skoler og barnehager ble stengt, folk ble forbudt å reise til hyttene sine, politi og sivilforsvar ble satt i beredskap om det skulle bli nødvendig for å tvinge folk til lydighet.

Senere avsløringer, blant annet så sent som i Aftenposten 10. april, viser at mange tiltak er blitt vedtatt i strid med bestemmelsen i smittevernloven § 7-10 om at Helsedirektoratet skal legge kunnskapene som Folkehelsetilsynet utarbeider til grunn for sine vurderinger. Dette kan gi grunn til å spørre om de i det hele tatt var lovlige.

Helsemyndighetene har flere ganger opptrådt i ytterkant av, om ikke utenfor, det som loven gir hjemmel for. De har unnlatt å foreta den proporsjonalitetsvurderingen som loven gir anvisning på og som følger av Grunnloven og EMK når tiltakene begrenser rettigheter som er beskyttet av disse reglene. Tiltakene vedtas uten forutgående høring, selv om det er snakk om forskrifter, og forvaltningsloven gir klare regler for hvordan de skal vedtas. Stortingets myndighet til å kontrollere regjeringens bruk av unntaksfullmakten i smittevernloven er blitt begrenset.

Alt dette er tilsidesettelse og avvik fra krav som er selvsagte for en demokratisk rettsstat: at myndighetenes vedtak skal ha hjemmel i lov, at det ligger til Stortinget å fastsette rammene og at regjeringen er det utøvende organ, at de som berøres av myndighetenes tiltak skal ha anledning til å uttale seg og at det ikke skal gripes inn i rettigheter og interesser i større utstrekning enn nødvendig. Slike tilsidesettelser kan forsvares i ekstraordinære situasjoner hvor samfunnet er truet. Hvordan er så status i dag?

Statsministeren presenterte 7. april regjeringens plan for gjenåpning av samfunnet. Også denne gangen var viktige beslutninger, som berører næringsliv, arbeidsliv, skoler og utdanning og mye mer, truffet uten at grunnlaget var sendt på høring. Det kan innvendes at vedtaket ikke inneholder noen forskrift, og at høring derfor ikke er nødvendig. På den annen side er det opplagt at måten åpningen skjer på er av grunnleggende betydning og innebærer viktige prioriteringer som berører mange. Alminnelige demokratiske prinsipper tilsier at samfunnet blir hørt før så viktige politiske beslutninger treffes. Regjeringens vedtak bygger på innspill fra FHI og Helsedirektoratet som ble avgitt 16. mars. Det betyr at det hadde vært mulig å invitere til innspill før beslutningen ble truffet.

Planen innebærer at samfunnet styres av helsemyndighetene på grunnlag av usikre kriterier. Gjenåpningen defineres som en trinnvis prosess. Planen legger ikke opp til noen politisk vurdering av når man skal gå fra det ene trinnet til det andre.

Gjenåpning vil bli vurdert basert på tre sjekkpunkter:

  • Smittesituasjon og sykdomsbyrde 
  • Kapasitet i helsetjenesten, både den kommunale og i spesialisthelsetjenesten 
  • Vaksinasjon

Virkninger restriksjonene har på samfunnet og forskjellige grupper eller næringer er ikke noe utgangspunkt for vurderingen. Statsministeren nevner noen av disse i sin redegjørelse til Stortinget, sammen med enkelte kompenserende tiltak som regjeringen har satt inn og vil sette inn. Men regjeringen stiller ikke spørsmål om hvilken tålegrense for eksempel barn eller ungdom, eller deler av næringslivet har, og hvilken belastning det er rimelig å utsette dem for, for å kunne gjennomføre den strategien regjeringen har vedtatt. Det er ingen avveining på det grunnleggende planet mellom hvor stor sykdomsbelastning samfunnet bør tåle veid opp mot belastningen på andre hensyn. Hensynet til å kontrollere sykdommen styrer samfunnet.

Dette er en politikkens abdikasjon til fordel for det faglige smittevern. Samfunnet styres ikke lenger demokratisk, men autokratisk av smitteverneksperter og -politikere. En sektor er dominerende, alle andre hensyn er underordnet denne. Stortinget har abdisert og politikken er fraværende. For ett år siden, i forbindelse med koronaloven, så det ut til at Stortinget ville insistere på å fylle sin konstitusjonelle rolle. Regjeringen måtte til og med trekke tre av forskriftene som den vedtok i medhold av koronaloven. Da forholdene roet seg mot sommeren, så det ut til at rettsstaten hadde klart seg.

Dette er en politikkens abdikasjon til fordel for det faglige smittevern.

Det ble imidlertid med et blaff. Da smitten økte utover høsten gjenopptok helsemyndighetene sin autokratiske styringsform. SV foreslo 13. mai 2020 at Stortinget skulle ha større kontroll med regjeringens bruk av fullmakter etter smittevernloven. Forslaget var at særlig inngripende nasjonale tiltak som regjeringen innfører med hjemmel i loven, snarest mulig skal fremmes som proposisjon til behandling i Stortinget og at Stortinget, med minst en tredjedel av stemmene, til enhver tid skal kunne begjære at nasjonale tiltak innført med hjemmel i loven, skal fremmes som proposisjon til Stortinget. Samtidig foreslo de at regjeringen skal ha plikt til å offentliggjøre det faglige grunnlaget for tiltak, og at regjeringen skal sørge for å sende på høring nasjonale vedtak eller forskrifter hjemlet i smittevernloven.

Forslaget fikk ikke støtte av flertallet på Stortinget, som i stedet støttet at Stortinget ber regjeringen foreta en helhetlig revisjon av smittevernloven etter at koronakommisjonen har levert sin rapport. Begrunnelsen var at beredskapslovgivningen i minst mulig grad bør endres nå som man står midt i pandemien. Dette har ikke hindret Stortinget i å endre smittevernlovgivningen og å innskrenke den kontrollen som opprinnelig lå i lovens § 7-12. Denne bestemmelsen gir utvidede fullmakter til regjeringen til å gi bestemmelser av lovgivningsmessig innhold, herunder å fravike eller suspendere allerede gjeldende lovgivning.

Unntaksfullmakten var bygget på beredskapsloven fra 1950 som bestemmer at hvis slike bestemmelser skal gjelde lenger enn 30 dager, så må bestemmelsene fremmes som forslag til lov og vedtas av Stortinget. Regjeringen mente at dette likevel ikke passer for smitteverntilfellene, og praktiserer i stedet en regel om at den må gå til Stortinget for å få en særskilt fullmakt til å gi regler som loven ikke gir hjemmel til. Denne praksisen sluttet Stortinget seg til i forbindelse med at regjeringen fikk hjemmel til å gi bestemmelser om karantenehotell. Dermed fraskrev Stortinget seg myndigheten til selv å gi smittevernregler når det er nødvendig å gå ut over lovens ordinære grenser.

Situasjonen nå ett år etter nedstengningen av samfunnet er at Stortinget helt har trukket seg tilbake. Ikke bare Stortinget, men også fagmyndigheter på andre områder enn helse, samt samfunnets mektige organisasjoner som LO, NHO og KS, er satt ut av spill om må underordne seg smittevern. Regjeringen styrer samfunnet og stenger ned og lukker opp, nasjonalt og regionalt, uten åpne konsultasjoner med andre enn helsemyndighetene. Hva som skjer i lukkede rom, og i hvilken utstrekning særinteresser får påvirke beslutningene, får offentligheten ikke vite.

Selv om begrunnelsen for den særegne autokratiske styringen er at det er nødvendig å styre smittesituasjonen ut fra faglige vurderinger, har det etter hvert lekket ut at det har vært betydelig faglig uenighet mellom FHI og helsedirektoratet, lovens krav om at helsedirektoratet skal legge FHIs faglige vurderinger til grunn, har i mange tilfelle ikke blitt tatt hensyn til.

Myndighetene bygger på at dette ikke er en unntakssituasjon, men at det er slik samfunnet skal styres fremover. I det faglige grunnlaget for regjeringens plan for gjenåpning av samfunnet vurderer FHI og helsedirektoratet handlingsrommet. Etter deres vurdering er det bare to alternativer, et forsøk på eliminering (altså insidens på null) og en fortsettelse av dagens strategi som har som mål å holde epidemien under kontroll på et nokså lavt nivå (altså en insidens trygt under et nivå som ikke overbelaster helsetjenesten). Det eneste tredje alternativet de drøfter, er «frislipp», forstått som avslutning av alle kontaktreduserende tiltak. Dette avviser de forståelig nok som uaktuelt.

Det som ikke er så forståelig, er hvorfor det eneste alternativet til eliminasjon og helsemyndighetenes forslag er frislipp. Ved å fremstille alternativene på denne måten, blir en annerledes plan for åpningen enn den de foreslår, definert ut av oppdraget. Derfor foretar de heller ingen vurdering av konsekvensene av å åpne tidligere eller annerledes, og de vurderer heller ikke belastninger eller kostnader forbundet med å ha de forskjellige restriksjonene på forskjellige deler av samfunnet, annet enn i de brede, snusfornuftige kategoriseringene i «liten» eller «moderat» tiltaksbyrde. Disse kategoriseringene bygger på Holden-gruppen. Men heller ikke Holden-gruppen foretar noen juridisk vurdering av vekten av de forskjellige inngrepene for rettssubjekter og innehavere av forskjellige beskyttede rettigheter, og deres økonomiske analyser er ganske oversikts- og overslagspreget.

Alternativer til den strategien som de to fagmyndighetene foreslår, er således ikke utredet, og ingen kan bedømme om planen er fornuftig fra et faglig, politisk eller rettslig standpunkt. Vi må bare godta planen slik den er, og stole blindt på at myndighetene vet best. Dette er oppsiktsvekkende når vi tar i betraktning at det ikke er noe i denne planen som tilsier at den ikke kunne vært utarbeidet for måneder siden, og gjort til gjenstand for den typen politisk behandling som var vanlig i Norge før pandemien.

Alternativer til den strategien som de to fagmyndighetene foreslår, er ikke utredet, og ingen kan bedømme om planen er fornuftig fra et faglig, politisk eller rettslig standpunkt.

Enda mer skremmende blir det når vi ser på det alternativet myndighetene presenterer, eliminasjon. Dette består i å bringe insidensen av covid-19 til null i løpet av fem uker gjennom streng nedstengning, reiserestriksjoner, massiv testing og munnbindbruk. Deretter skal reiserestriksjoner hindre ny import og bevare insidensen på null. Lokal årvåkenhet og et sterkt system for testing, isolering, smittesporing og karantene skal stoppe nye utbrudd.

Dette høres forlokkende ut. Det skal føre til at man slipper de innenlandske kontaktreduserende tiltakene, slik at befolkningen kan leve mer normalt. Forutsetningen er selvsagt at dette mulig i praksis, og ikke bare er en løs teori. Men gitt at det er mulig, vil det bringe oss inn i en permanent smittestyringssituasjon så lenge viruset eksisterer i verden omkring oss. Total isolasjon fra omverden er ikke mulig. Vi har dessuten sett de sosiale, menneskelige og økonomiske omkostningene ved å la inn og utreise til landet styres av smittevernhensyn. Nye utbrudd vil komme, med behov for testing, isolering, smittesporing og karantene som en permanent del av samfunnet.

FHI og helsetilsynet går langt i å antyde at eliminasjon blir den nye målsettingen for smittevernet i Norge når den nåværende situasjonen er under kontroll. Koronaviruset vil leve lenge i sine forskjellige varianter utenfor Norge og vil fortsette å true oss. Nye pandemier vil sannsynligvis også komme. Med en slik målsetting endrer smittevernmyndighetene Norges styringsform for overskuelig fremtid.

En eliminasjonsstrategi vil føre samfunnet inn i en permanent tilstand der smittevernmyndighetene sitter i førersetet og dikterer for alle andre områder når de kan fungere som normalt og når de må stenge mer eller mindre ned. Samfunnet vil fungere på smittens og smittevernmyndighetenes nåde, og politikk vil bare være mulig og nødvendig innenfor de rammene som disse myndighetene setter. Dette er ikke lenger en politisk og normativt styrt stat, men en stat som kontrolleres av smittevernmyndighetene, og der smittevernhensyn kan intervenere i ethvert område uten å måtte stå til regnskap overfor andre enn seg selv. Det betyr ikke at alt dreier seg om smittevern. Mye fungerer normalt i henhold til de vanlige regler og tradisjoner. Men smittevernstaten har alltid forrang.

En slik dobbeltstat, med en lukket krets av byråkrater og politikere i førersetet, var det få som forestilte seg var en realistisk mulighet for Norge. Nå må de av oss som ikke trodde på det, erkjenne at vi tok feil.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse

«Fredrik Heffermehl med hallusinatorisk lesning.»
«Det eigentlege problemet med Melbys nye reform er ikkje fjerning av fag.»
«Vi advarer mot forslaget i Fullføringsreformen om å svekke fremmedspråkene.»
«Langtidsplanen for forskning og høyere utdanning er det viktigste styringsredskapet i forskningspolitikken.»